Er vi blitt for løsningsfokuserte?

Jeg savner litt mer problemorienterte folk. Ser at stadig flere rundt meg er blitt løsningsorienterte. Men i iveren over en løsning som vokser i omfang, så er det fort gjort å glemme hva som var problemet. 

Illustrasjon: Investigation av Joshua Tabti
Illustrasjon: Investigation av Joshua Tabti. Creative Commons Attribution.

I både små og store utredninger så har jeg opplevd mer enn en gang at man glemmer litt av problemet man skulle løse. Gode ideer dukker opp, og løsningen utvides i litt vilkårlige retninger. 

Etter hvert går tiden og løsningen lever mer og mer sitt eget liv. Noen prosjekter bruker år gjennom konsept- og planleggingsfasen. Det gjør at problemet kan skulle løses er gått i glemmeboka, og løsningen har fått selvstendige bein å stå på. 

Det er sjeldent jeg blir lykkelig over å finne instrukser, men den dagen jeg fant utredningsinstruksen, så ble jeg oppriktig glad! I all sin enkelhet, så stiller instruksen krav til seks spørsmål som må besvares:

  1. Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?
  2. Hvilke tiltak er relevante?
  3. Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?
  4. Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?
  5. Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?

    • Hva er forutsetningene for en vellykket gjennomføring?

Det jeg liker aller best er spørsmål nummer 1. Hva er problemet?

I tillegg til minimumskravene til utredningen, så er det også satt et maksimumskrav. Eller et krav om forholdsmessighet: Kravene til utredning og ressursene som brukes på utredninger, bør stå i forhold til virkningene av det foreslåtte tiltaket.

Men tilbake til saken! Ikke glem hva problemet var!

Litteratur

  1. Regjeringen. Utredningsinstruksen. (30.07.2018)

Legg inn en kommentar